Det indeksikalske bildeter en februarmorgen der det lyriske jeget ser et dyrespor i snøen og forbinder det med nattas drømmer. Ulvesporet går i rett linje og betegner envilje til

NORDISK POESITidsskrift for lyrikkforskning

article

10.18261/issn.2464-4137-2016-01-04

Fagfellevurdertartikkel

Det indeksikalske bildetErindringsspor i Tua Forsströms diktsamling En kväll i oktober rodde jagut på sjön

Unni Langås

Institutt for nordisk og mediefag, Universitetet i Agder

[email protected].

Unni Langås, f. 1957, dr.art., professor i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Agder. Sentrale

bokutgivelser er Forandringens former. En studie i Liv Køltzows forfatterskap 1970-1988 (1999), Tanke til

begjær. Nylesingar i nordisk lyrikk (sammen med Sigrid Bø Grønstøl, 2001), Kroppens betydning i norsk

litteratur 1800-1900 (2004), Dialog. Eldrid Lundens dikt 1968-2005 (2007) og Traumets betydning i norsk

samtidslitteratur (2016). Hun har skrevet en rekke artikler om norsk og nordisk litteratur og redigert flere

antologier, blant annet Poesi på alle kantar. Festskrift til Paal-Helge Haugen (2015) og Litteratur inter artes.

Nordisk litteratur i samspill med andre kunstarter (sammen med Karin Sanders, 2016).

NORSK SAMMENDRAGArtikkelen gir en tolkning av Tua Forsströms diktsamling En kväll i oktober rodde jag utpå sjön fra 2012. Den handler om noe eller noen som er blitt borte, og om minnene omnoe som ikke lenger er sansbart til stede. Erindringens spor står i forgrunnen for og moti-verer en analyse som legger vekt på det jeg kaller «indeksikalsk bilde». Dette blir for detførste forstått som en Peirce-inspirert retorisk figur basert på kausalitet, det vil si at det fore-ligger et årsak−virkning-forhold mellom tegnet og det betegnede. For det andre er det enNietzsche-inspirert tankestruktur basert på ideen om den kronologiske omdreining, det vilsi at vi ser virkningen før vi vet årsaken eller kilden. Argumentet er at Tua Forsströms diktbilledliggjør denne tanken om en virkningens makt over årsaken. Implisitt formuleres ingenønsker om at det fortidige skal vende tilbake, selv om fortiden blir tematisert og personersavnet. Det er snarere en erkjennelse av at det som har hendt, er forbi, og at den poetiskeenergien har erindringens skjøre og vilkårlige bilder å støtte seg til. I Tua Forsströms dikt eroppmerksomheten mot det som var, derfor verken en melankolsk eller en traumatisk gjenska-ping av det tilbakelagte, men en sensibel tilnærming til minnenes avtrykk i nåtidens sansendeog tenkende bevissthet.

Nøkkelord:Tua Forsström, indeksikalsk bilde, erindringspoesi

10.18261/issn.2464-4137-2016-01-04

Årgang 1, Nr. 1-2016, s. 38–50ISSN online: 2464-4137

FAGFELLEVURDERT ARTIKKEL

This article is downloaded from www.idunn.no. © 2016 Author(s).This is an Open Access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0License (http://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/).

ENGLISH SUMMARYThis article presents a reading of Tua Forsström’s poetry volume En kväll i oktober rodde jagut på sjön from 2012. The poems deal with disappeared or disappearing phenomena, and withthe memory of something or someone that is no longer present. A closer look at the thematizedtraces of memory motivates a theoretical application of the concept of an «indexical image».On the one hand, this concept is inspired by Peirce and designates a rhetorical structure basedon causality, that is, a cause–and–effect relationship between sign and referent. On the other,it is a structure of thought inspired by Nietzsche’s idea of the chronological reverse, that is,the idea that the effect is perceived before the mind is aware of its possible source. I argue thatTua Forsström’s poems visualize this notion of a chronological reverse in the poetic imagery.By implication, they do not express any desire to revive the past, although bygone events areaddressed and persons are missed. They rather recognize that the past is history and show howthe poetic energy is supported by volatile and contingent images. In Tua Forsström’s poetry,the focus on past events is therefore neither a melancholic nor traumatic recollection of thepast, but a sensible approach to the traces of memory by a perceiving and thinking mind in thepresent.

Keywords:Tua Forsström, indexical image, poetry of remembrance

I forbindelse med en artikkel om nordisk gravstedspoesi leste jeg gjennom Tua Forsströmsforfatterskap og falt ned på et dikt som umiddelbart fascinerte. Diktet heter «Snön yr överTenala kyrkogård» og er fra samlingen Parkerna fra 1992. Jeg skrev en analyse av diktet oginnlemmet den i artikkelen om gravstedspoesien (Langås 2008). Men hva var det ved diktetsom gjorde inntrykk? Jeg ser nå at det er klare forbindelseslinjer mellom dette diktet ogden samlingen jeg skal se nærmere på her, En kväll i oktober rodde jag ut på sjön, og jeg vilderfor ta utgangspunkt i noen felles trekk. Diktet lyder:

Snön yr över

Tenala kyrkogård

Vi tänder ljus för att

de döda skall vara mindre

ensamma, vi tror att de är

underställda samma lagar

som vi. Ljusen blinkar oroligt:

de döda längtar kanske efter

sällskap, vi vet ingenting om

deras verkamhet, snön yr


39NORDISK POESI | ÅRGANG 1 | NR. 1-2016

De döda tiger som bomull.

En skock tunna barn som

ohörbart tar ett steg närmare

Ser de på oss uppmärksamt ett

ögonblick: är det för att de

glömt, eller minns? Snön

yr över Tenala kyrkogård

Som när man flyger in

över en stad om natten på

låg höjd: ljusen blir

motorvägar, fordonens

strålkastare, man kommer

någonstans ifrån

Snart kör man bil längs en

väg, ett av de blinkande

ljusen i yrsnön

Her har vi kirkegården med alle gravstøttene som det står tente lys på. Snøen yrer overlandskapet. Menneskene tenner lys og minnes de som er borte. Men de døde taler ikke; dedøde kan vi bare projisere våre egne følelser over på og stille spørsmål til. De døde vekkertanker om hukommelse og glemsel, om spor som er satt og bevart, om spor som er visketut. Siste del av diktet sammenlikner snøen over kirkegården med et fly som går inn forlanding, der passasjerene kan se ned på motorveien som tydeliggjøres av bilenes lyskastere.Det slutter med at et subjekt, «man», kjører en av bilene og samtidig blir omtalt metafo-risk som ett av lysene i snøen. Diktets ringstruktur fletter sammen lysene på kirkegården,de dødes ansikter, og til slutt diktersubjektet selv, som i et slags memento mori – vi skal alledø, og dermed også med et håp om at de etterlatte skal huske oss på en vennlig og omsorgs-full måte.

Diktet har for det første tematiske forbindelser til samlingen En kväll i oktober rodde jagut på sjön, som er utgitt tjue år senere, i 2012. Den handler også om noe eller noen som erblitt borte, noe som ikke lenger er sansbart til stede, og den handler om at noe forsvinner.Bokas subjekt, et lyrisk «jeg» eller «vi», nærmer seg dette forsvunne på ulike måter, blantannet med en rekke fallmotiver, og diktsamlingen kan leses som en variert undersøkelse ogbruk av figurer for fravær.

Dette bringer meg for det andre til den mer formelle forbindelsen mellom «Snön yr överTenala kyrkogård» og denne diktsamlingen. Jeg mener nemlig å se en type struktur – både


40 UNNI LANGÅS

retorisk struktur og tankestruktur – som kommer igjen, og vil kalle den «indeksikalskbilde». Et eksempel fra diktet er at snøen som yrer, blir sett på som et tegn for fravær, etspor av noe som ikke er der. Likedan blir lysene som kommer fra kjøretøyene, til motor-veier, som igjen blir tegn på at «man kommer / någonstans ifrån». Altså: Først observeres etfenomen. Deretter blir fenomenet lest som tegn. Mitt synspunkt er at denne indeksikalskebilledligheten er et gjennomgående trekk ved diktsamlingen En kväll i oktober rodde jag utpå sjön, og at den også derfor kan leses som en modell for tanken. Samlingen er med andreord en poetisk refleksjon som foregår slik: Dikteren observerer fenomener og tolker demsom spor uten alltid å kjenne til årsaken bak eller produsenten til sporet. I denne diffe-ransen, mellom sporet og dets opprinnelse, finner vi også den undringen som det poetiskespråket dveler i og kommuniserer. «Snön yr över Tenala kyrkogård» er et dikt som undrerseg over at noe som er borte, fortsatt samtidig er til stede.1

Begrepet «indeksikalsk tegn» (latin index: pekefinger) stammer fra tegnteoretikerenCharles Sanders Peirce, som deler inn tegnet i tre typer: symbol, ikon og indeks. Symbolerer i denne teorien det vi forbinder med verbalt språk, altså tegn hvis betydning er basertpå konvensjoner. Ikoner er tegn som likner på det avbildede, det vil si visuelle bilder somfor eksempel et malt portrett eller et trafikkskilt med en elg på. Indeksikalske tegn erbasert på kausalitet, det vil si at det foreligger et årsak−virkning-forhold mellom tegnet ogdet betegnede, liksom mellom foten og fotavtrykket eller ilden og røyken. Fotografier er iPeirces teori en blanding av ikonisk og indeksikalsk tegn (Peirce 1940, 102-103).

La oss se på et dikt som står ganske tidlig i samlingen (11):

Det finns fyra slags mörker och vargen

springer på starka tassar genom din dröm

Vi försvagas i den astronomiska gryningen,

pulsen sjunker, vi blir kallblodiga

medan stjärnorna bleknar

och går ner under horistonten

Det finns stjärnor av en sådan

magnitud att vi häpnar

Februarimorgon med blått och moln över

snön och spåret av tassar i rät linje

1. Michel Ekman (2015, 155) har en mer tematisk tilnærming til forfatterskapet i et essay der han legger vekt på treperspektiver: «Det första handlar om de materiella uttrycken för tiden som är så vanliga i hennes poesi, det villsäga vinden, regnet, snön och dammet som så ofta piskar människorna, därmed konkretiserande vad det är attvara utsatt för förgängligheten. Det andra avsnittet handlar om möjligheter att värja sig mot tiden, om epifanieroch om subjektiv tidsupplevelse. Och i det tredje skriver jag om Forsströms syn på minnet – är människan etthjälplöst offer för sina minnen eller förmår hon forma sitt förflutande med deras hjälp?»



för att vargarna inte låter sig distraheras

i likhet med oss som leker en stund med förhoppningarna

och glömskan. Den här lägenheten är mycket liten

Varandras spår genom hjärtat snön

Vargen – eller ulven på norsk – forbindes med mørket. Den har fire bein liksom detfins fire slags mørke. Den har «starka tassar» og setter med andre ord dype spor. Denløper i natta når den ikke kan sees, men etterlater spor i drømmen. Situasjonen i dikteter en februarmorgen der det lyriske jeget ser et dyrespor i snøen og forbinder det mednattas drømmer. Ulvesporet går i rett linje og betegner en vilje til ikke å la seg distra-here, liksom diktets «vi», som også midlertidig lever i håpet, det «leker en stund medförhoppningarna». Men håpet er nettopp midlertidig, for sporene blir ikke borte selv omhåpet er at «glömskan» kanskje skal inntreffe. Nattas bilder kommer tilbake, de er mørke,og de lar seg ikke styre av den kontrollerende bevisstheten. Som et tilbakevendende minnesetter ulven fotspor i sjelen.

Effekten som disse fotsporene etterlater, visualiseres med bildet av stjernene somblekner og faller. Liksom dem blir diktets «vi» svakt og kaldblodig mens pulsen synker.Til slutt snevres dette astronomiske rommet inn til en liten leilighet, der livet faktiskleves, og der ikke «vargarnas», men «varandras» spor går gjennom «hjärtat snön». I etsammenliknende grep settes ulvesporet likt med sporet av hverandre, og slik blir det tydeligat det som starter med en observasjon av et naturfenomen – ulvespor i snøen, blir poetiserttil en refleksjon om hukommelse og glemsel, om sterke minner og om menneskers rela-sjon til hverandre.

Fotspor er et klassisk eksempel på indeksikalsk tegn. Men i en poetisk sammenhengfår slike bilder også andre betydninger fordi de inngår i metaforiske og metonymiskeforbindelser. Tua Forsström bruker her ulvens spor til å sammenlikne det med avtrykk ibevisstheten etter personer eller hendelser, og ulvesporet blir dermed poetisert som erind-ring. Dessuten settes det inn i en mørk kontekst slik at det får konnotasjoner i retningav å representere det som helst ikke skal melde seg som påminnelser, det som kanskje erknyttet til sorg eller noe vondt, og det man helst skulle kunne legge bak seg. Likevel erdet umulig ikke å knytte forhåpninger til at noe kan bevares, samtidig som sporene etterde andre også gjerne skal få bli. Diktet tematiserer med andre ord ambivalensen og para-doksene i den menneskelige erfaringen av å erindre. På den ene siden blir man plagetav uønskede erindringer og vil helst ha kontroll. På den andre siden vil man heller ikkeglemme.

Bildet av stjernene som faller, viser til en tilbakevendende motivkrets i samlingen. Noeblir beskrevet i et moment av fall. Stjerner faller. Roseblad faller. Gnister fra fyrverkeri faller.Snøen faller. Mørket faller. Jeget faller… Disse fallbildene skaper gjennom diktsamlingenen atmosfære av angst eller i det minste en følelse av å miste fotfestet. «Det mörknadeoch jag var inte fäst vid något,» heter det et sted (19). Fallmotivet forbinder seg med deindeksikalske bildene på interessante måter. Det som faller, er nemlig ofte noe som etter-later seg spor, men som også har et opphav som ikke er like identifiserbart – eller som ialle fall ikke er like godt eksponert. Det er fallets resultater eller effekter som står i fokus,


42 UNNI LANGÅS

og som altså kan tolkes som en indeksikalsk virkning av et opphav som unndrar seg sikkerbestemmelse.

Det aller første diktet i samlingen angir noen av disse tematiske trådene. Det er kort ogkonsist, men åpner opp for mange tanker, ikke minst fordi motivene blir repetert utover isamlingen (5):

Mörkret, regnet, vänligheten

En kväll med rosor som dalar till bottnen

långsamt en frusen gata i Mejlans en alldeles vanlig kväll2

Situasjonen blir beskrevet med tre ord: «Mörkret, regnet, vänligheten.» Så følger et poetiskbilde av roser som faller «till bottnen» en kveld med frost på gaten. Repetisjonen kommerallerede i det andre diktet (7), hvor disse bildene får en utdypning:

Söndra i dess minsta delar de minsta

delarna, vad hittar du?

Mörkret, regnet, vänligheten

Ett fyrverkeri slog ut i sydväst över Granvägen plötsligt med

väldiga blommor som dalade ner och sloknade långsamt

störtade ner i vattnet och sloknade plötsligt en vanlig

kväll med rosor långsamt och smälte i

vattnet störtande ner och föll

Det åpner med spørsmålet om hva som fins om man deler opp verden i de minste tingene,og svaret er, som i diktsamlingens første ord: «Mörkret, regnet, vänligheten.» Ordene fårulike konnotasjoner knyttet til seg gjennom resten av diktsamlingen. Så kommer hoved-motivet i diktet: et bilde av fyrverkeriet som skyter ut blomster som slokner, og somsammenliknes med roser som faller ned i vannet. Både lyset, blomstene og rosene styrterog slokner både fort og langsomt – og setter seg i minnet som spor av noe som både er etlynraskt glimt og en langsomt sloknende energi. Det er klart at «blommor» og «rosor» erord med metaforisk ladning; fyrverkeriets lys likner på blomster; de peker ut over seg selvog blir poetiske bilder. Kanskje på det korte, skjøre menneskelivet. Mitt poeng er imidlertidat de også er indeksikalske i sin struktur, det vil si at de er resultatet av noe som skjer, enprosess som det ikke er lett å forstå grunnen til, men som skal oppfattes som et universeltvilkår. Det er slike universelle vilkår diktsamlingens lyriske subjekt kretser rundt, og somde indeksikalske tegnene blir tolket som spor etter.

Den tyske filosofen Friedrich Nietzsche har et fragment fra 1888 i sine etterlattepapirer med en refleksjon rundt dette fenomenet, nemlig det at vi ser virkningen før vivet årsaken eller kilden. I vår persepsjon blir altså årsak−virkning-rekkefølgen snudd påhodet. Han snakker om den indre verdens fenomenologi og den kronologiske omdreining(«chronologische Umdrehung»):

2. Mejlans er en bydel i Helsingfors.



Den ‘indre verdens’ fenomenologi

– Den kronologiske omdreining gjør at årsaken når fram til bevisstheten etter virkningen.

– Vi har lært hvordan smerte blir projisert ut til en del av kroppen uten at den har sin opprin-

nelse der.

– Vi har lært at persepsjonen, som man på en naiv måte anser som bestemt av den ytre verden,

snarere blir bestemt fra innsiden: at enhver handling fra den ytre verden alltid forløper ubevisst …

Det fragment av den ytre verden som vi har bevissthet om, er oppstått etter den virkningen som

er øvet på oss fra utsiden, og som deretter er projisert som virkningens ‘årsak’.

– I den ‘indre verdens’ fenomenologi byttes om på kronologien mellom årsak og virkning.

(Nietzsche 1999a, 458-459, min oversettelse) 3

Denne kritikken av en tradisjonell binaritet mellom ytre og indre, årsak og virkning, førstog sist, får interessant nok en språklig kommentar:

Den ‘indre erfaring’ trer inn i vår bevissthet først etter at den har funnet et språk som individet

forstår … dvs. en oversettelse av en tilstand til en mer velkjent tilstand

– ‘å forstå’ betyr rett og slett: å kunne uttrykke noe nytt i et gammelt og velkjent språk.

(Nietzsche 1999a, 460, min oversettelse) 4

Nietzsche har altså to viktige poenger: For det første vil den menneskeligepersepsjonsevnen registrere virkningen av en hendelse eller et fenomen før årsaken blir klar– eller eventuelt også at den aldri blir klar, men produseres i etterkant av et fortolkendesubjekt. For det andre vil den menneskelige erfaringen bare kunne beskrives og forstås i etspråk som er velkjent. Disse poengene fører til at språklige vaner i stor grad styrer hvordanvi tolker verden, det vil si at tolkningen på en måte ligger klar allerede før vi observereret fenomen. Språket har skapt noen mønstre for forståelsen, som setter begrensninger fordens rekkevidde og styrer dens innhold.

Tua Forsström kretser rundt de samme filosofiske og språklige spørsmålene, samtidigsom hun som poet også har en ambisjon om å si noe nytt med det språket hun har. Et avdiktene handler om at alarmen går (slik den kan gjøre om natta i et hotell), og midt i denellers banale og velkjente erfaringen av å stå og vente på å få gå tilbake til rommet, utviderhorisonten seg:

3. «Der Phänomenalismus der ‘inneren Welt’: die chronologische Umdrehung, so daß die Ursache später ins Bewußt-sein tritt, als die Wirkung. – wir haben gelernt, daß der Schmerz an eine Stelle des Leibes projicirt wird, ohne dortseinen Stitz zu haben. – wir haben gelernt, daß die Sinnesempfindung, welche man naiv als bedingt durch dieAussenwelt ansetzt, vielmehr durch die Innenwelt bedingt ist: daß jede eigentliche Aktion der Außenwelt immerunbewußt verläuft … Das Stück Außenwelt, das uns bewußt wird, ist nachgeboren nach der Wirkung die vonaußen auf uns geübt ist, ist nachträglich projicirt als deren ‘Ursache’… In dem Phänomenalismus der ‘innerenWelt’ kehren wir die Chronologie von Ursache und Wirkung um.» (Nietzsche 1999, 458−9, min oversettelse.)

4. «Die ‘innere Erfahrung’ tritt uns ins Bewußtsein, erst nachdem sie eine Sprache gefunden hat, die das Indi-viduum versteht … d.h. eine Übersetzung eines Zustandes in ihm bekanntere Zustände – verstehen heißt naivbloß: etwas Neues ausdrücken können in der Sprache von etwas Altem, Bekanntem.» (Nietzsche 1999, 460, minoversettelse.)


44 UNNI LANGÅS

Vi skyndar ut när larmet går,

står i upphetsade grupper med

kappan över nattlinnet och tjattrar. «Något

inträffer och vi balanserar på en trasig planka

i öppen sjö, vi vet inte varifrån vi kom eller vart

vi är på väg,» skrev Albert Einstein

vid sextio års ålder. Röken vädras ut, brandmännen

ger sig av. Vi får återvända till våra rum.

Jag stänger fönstret: friskt, fullmåne över snön.

Den klara natten. Ett grönskimrande ljus över

Stockholm, som om vi var inne i isen.

I dette diktet er det minst to indeksikalske tegn. Først har vi alarmen som støter ut en lydsom normalt skal varsle om brann, og som får beboerne eller gjestene til å reagere med ågå ut. Dernest har vi røyken som normalt skal varsle om ild, og som får brannmennene tilå undersøke saken. Siden verken ild eller brann blir bekreftet, får de berørte gå inn igjen.Som sagt, en banal hendelse, falsk alarm eller røyk uten ild, men det får altså det lyriskejeget til å erindre Einsteins sitat om hendelsen – «något inträffer» – som «vi» ikke kan plas-sere med fornuften i en årsak−virkning-kjede. Selv om den menneskelige bevisstheten kanoppleve, observere og tolke, så ligger de eksistensielle vilkårene skjult for sikker innsikt: «vivet inte varifrån vi kom eller vart / vi är på väg». Men vi har ord som kan formulere erfa-ringer og danne analogier innenfor de rammene som er satt av språkets kjente strukturer.Det er kanskje denne erkjennelsen som slutten av diktet konkluderer med:

Jag stänger fönstret: friskt, fullmåne över snön.

Den klara natten. Ett grönskimrande ljus över

Stockholm, som om vi var inne i isen.

En tilbakevendende scene som må oppfattes som svært sentral, også fordi den knytter segtil diktsamlingens tittel, er skildringen av et lyrisk jeg som ror ut på sjøen for å drukne noenfisker. Det lyder absurd å drukne fisker, men det er faktisk en handling som med en allu-sjon til Nietzsche kan kalles kronologisk omdreining. Scenen kan leses som et forsøk på åspole tiden tilbake eller kvitte seg med noe som plager jeget i nåtiden. Tidsaspektet blir ialle fall understreket allerede i de innledende linjene i det første av tre dikt (14, 19 og 33),som alle har dette motivet:

Rodde ut på sjön i det gråa, det blåste

hårt och mörkret föll i långsamma

vågor, vad finns att säga om tidens framfart?

Tiden går framover, er i «framfart», mens jeget ror ut på sjøen som i en bevegelse bakover.Inntrykket av omdreining skapes blant annet av huset på land, som jeget ikke lenger haradgang til, og som derfor konnoterer et sted og en tid som var, og kanskje kjære personersom nå er borte, et hjem eller et barndomshjem. Men handlingen er også skremmende,



forbundet med usikkerhet og angst, og hele prosjektet framstår som en eksistensiellprøvelse:

Jag rodde ut för att dränka de där fiskarna, du vet,

som jag av girighet hade tiggt åt mig på torget.

Vi tror att vi blir lugnare, men det är kaos som tilltar.

Inte vara rädd. Inte vara onödigt rädd.

Nietzsche sier noe mer interessant i sitt fragment. I forlengelsen av tanken om at noe nyttbare kan uttrykkes gjennom et gammelt språk, nevner han et eksempel: «Jeg har det dårlig.»«Ich befinde mich schlecht» (Nietzsche op.cit., 460, min oversettelse). For å kunne si noesånt, forutsetter det «en stor og sen nøytralitet» («eine große und späte Neutralität», Nietz-sche op.cit., 460, min oversettelse) hos den som kjenner på smerten, skriver han. Den mernaive vil alltid lete etter en grunn til følelsen, en grunn som vedkommende vil legge inn somforklaring. Dette kaller Nietzsche «mangel på filologi» («Mangel an Philologie», Nietzscheop.cit., 460, min oversettelse), og hvis jeg forstår ham rett, så foretrekker han den personensom ikke trenger å artikulere årsaken til smerten, men forstår at den alltid må være gjen-stand for fortolkning.

I tråd med dette er også diktet til Tua Forsström en refleksjon over språkets betydningfor måten å erfare smerten på: «Vi måste underteckna ett särskilt dokument, vi / måsteunder den oläsliga texten skriva våra namn» (14). Formler, begreper, strukturer og språk-lige mønster ligger med andre ord klare som ferdigtygde fortolkninger av smerten, og forden som erfarer den på kropp og sjel, er det bare å undertegne. Det som altså Nietzschevar så opptatt av, nemlig at språket allerede før erfaringen inntrer, a priori, har et klappetog klart apparat for å fortolke hvordan den skal føles, oppleves og fortolkes, manifestererseg her i diktet som et «dokument». Slutten av diktet utpeker også ordenes betydning:

Vi har fått lära oss att stryka varje onödigt ord,

men det är inte enkelt att veta alltid vad

som är nödvändigt och septemberdagen

står stilla och lysande mot fönstret, ögonen

tåras lätt

Det er i Nietzsches forstand en «nøytral» person som uttaler disse ordene om smerten sombest står fram uten forklaring. Unødvendige ord må strykes for at virkningen ikke skalbortforklares, men hva som må gjenstå, er ikke lett å vurdere, eller overhodet mulig å ta stil-ling til. Så derfor slutter også diktet logisk med tårene – som er et eksemplarisk indeksikalsktegn for en smerte som ikke kan betegnes og avgrenses med ord.

Albert Einsteins formulering om at «vi balanserar på en trasig planka / i öppen sjö», haråpenbart allegorisk mening – det er menneskets grunnvilkår det er snakk om. Og det erdette bildet Tua Forsström dikter videre på med sitt motiv med den lille båten i åpen sjø.I diktet som følger umiddelbart etter Einstein-sitatet (19), blir den lille båten på den enesiden litt mer utfyllende beskrevet enn i det første diktet, og på den andre siden blir denallegoriske meningen enda tydeligere.


46 UNNI LANGÅS

Der är svårt att bedöma skadornas omfattning

Jag skall komma tillbaka till dig och rapportera

En kväll i oktober rodde jag ut på sjön

Det blåste hårt och den lilla glasfiberbåten som jag hade

lånat av Lasse drev med vågorna hastigt utåt mot holmarna

Jag skulle bara dränka de där fiskarna

Jag saknar dig så mycket

Allt var lätt som ett skal

Det mörknade och jag var inte fäst vid något

Båten blir et bilde på hvor skjørt livet er, og hvor utsatt det lille mennesket er i et universder festet kan ryke når som helst. Hvorfor, får leseren ikke vite, men de to innledendeverselinjene beretter i et saklig språk om at det fins skader, og at det loves å rapportere.Deretter blir tilstandens følelsesmessige effekter billedliggjort ved hjelp av båten på sjøen,fiskene som skal druknes, og dessuten ved hjelp av den mye mer eksplisitte og ekspressiveformuleringen: «Jag saknar dig så mycket.»

Det tredje diktet med båten som motivsentrum har tittelen «(mamma)»:

Nästa kapitel heter: vi skall inte

lämna varandra

Jag rodde ut för att dränka de där fiskresterna

som jag hade tiggt åt mig på torget med tanke på

komposten och som upptagit min frysbox

sedan dess. Inte ens yxan bet på dem.

Jag var utanför ljuskretsen och det blåste

Den lilla båten drev som ett skal

Snart snöar det på vattnet, snön smälter

i vattnet, snart snöar det på holmarna och jag

minns hur det var att komma hem, någon

hade tagit hand om allt under tiden.

På én måte kan man lese disse etappevise opplysningene om fiskene og båtturen som enfortelling der stadig mer blir avslørt slik at man kan nærme seg en sannhet eller en fullforståelse. Nå vet vi at fiskene ble kjøpt på torget og lagt i fryseboksen for senere å skullekomposteres. Vi vet også at det ikke nytter å gå løs på dem med øks: «Inte ens yxan bet pådem.» Og derfor – implisitt forstått – skal de i stedet druknes. Ja, vi vet mer og mer omdisse fiskene. Og jo mer vi får opplysninger om, er det ifølge våre internaliserte skjemaermeningen at vi også skal forstå mer. Men gjør vi det?

Nei, for lest på en annen måte virker det som om denne informasjonslogikken er heltabsurd. Vi blir ikke klokere av å få mer informasjon. Nærmere bestemt: Vi blir ikke klokereangående årsaken til det som skaper følelsen av utsatthet, ensomhet, forlatthet og angst.Vi får i stedet fragmenter av en reaksjon, av en virkning av det som skjer. I den kontekstenmå også fiskemotivet leses, for det blir ikke mindre uforståelig jo mer informasjon vi fårom det. Det blir i stedet et eklatant bilde på uforståeligheten eller sågar meningsløsheten



i den situasjonen som skildres. Fiskene som skal druknes, blir med andre ord et allegoriskbilde på en uforståelighet som det lyriske jeget prøver å bli kvitt. Å drukne fiskene handlerom å håndtere smerten, angsten, sorgen, men ikke minst også å kjempe mot det ufor-ståelige.

At dette diktet også rundes av med et indeksikalsk bilde, er logisk. Nå er det snøen somfaller på vannet og smelter, og i dette tilfellet gir bildet en resonans til erkjennelsen av atnoe blir borte. Snøen smelter, blander seg med vannet, og hendelsen kan ikke reverseres.Dette sammenliknes til slutt med en historisk hendelse som kan erindres, men ikke gjen-kalles: «jag / minns hur det var att komma hem, någon / hade tagit hand om allt undertiden».

Et viktig tema i diktsamlingen En kväll i oktober rodde jag ut på sjön er behovet for å seseg tilbake. Men Tua Forsström gjør ikke dette på samme måten som for eksempel GunvorHofmo. Mens Hofmos lyriske jeg forsøker å kalle tilbake det som er blitt borte, slik denorfiske poeten eller det orfiske begjæret gjør, er Forsströms dikterjeg annerledes bevisst påat fortidens hendelser og personer er historie. Hofmo har blant annet et dikt som heter«Jeg har våket» (fra samlingen I en våkenatt), og som iscenesetter nattas syner. Diktets jegfår ikke sove fordi de døde oppsøker henne og skaper fortvilelse. Hun plages av familiensgjenferd – mor, far, søster og bror – og til sist også en venninne:

Jeg så min venninne,

den eneste, jeg så henne

gå for å dø.

Og siden har trærne sørget,

og siden har Døden trukket

min kropp og sjel og stemme

ut i fortvilelsens sjø!

Fortiden tar plass i nåtidens bevissthet og blir traumatiske minner som invaderer denplagede sjelen. I andre dikt kaller hun rett og slett de døde tilbake, og energien i henneserindringsbilder ligger i kravet om å få fortiden til å gjenoppstå, eller eventuelt at hun selvskal forsvinne i den.5

Dette er ikke Tua Forsströms posisjon, for som jeg har vist, er hennes poesi snarerepreget av en nietzscheansk tenkning om erindring og om ytre og indre erfaring. I frag-ment 15 [85] sier Nietzsche det mer direkte slik: «Den indre mening forveksler følgen medårsaken. Årsaken blir projisert etter at virkningen har fulgt: dette er det grunnleggendefaktum i den ‘indre erfaring’.» (Nietzsche 1999, 457, min oversettelse).6

Jeg mener altså at Tua Forsströms dikt følger denne tanken om en virkningens maktover årsaken. Det er ingen ønsker her om at det fortidige skal vende tilbake, selv omfortiden blir tematisert og personer savnet. Det er snarere en erkjennelse av at det som har

5. Jf. min tolkning av denne tematikken i Langås 2002.6. «Der innere Sinn verwechselt die Folge mit der Ursache. Die Ursache wird projicirt, nachdem die Wirkung

erfolgt ist: Grundthatsache der ‘inneren Erfahrung’ (Nietzsche 1999a, 457, min oversettelse).


48 UNNI LANGÅS

hendt, er forbi, og at den poetiske energien har erindringens skjøre og vilkårlige bilder åstøtte seg til. De døde kan ikke og skal ikke kalles tilbake. De er her nemlig fortsatt – i synetav lysene på kirkegården, i lukten av en jakke i entreen eller i erindringen om et hus.

Som en oppsummering av denne lesningen vil jeg sitere et dikt som kan kallesmetarefleksivt, det vil si at det er en refleksjon over nettopp denne poetikken ellererindringsfilosofien:

Med sorgen er det så att man trodde att

det brinner men det börjar regna. Riset ryker

håglöst en stund, det är alldeles för glest eller tätt

och kvar på åkern står en mörk installation spretande

mot himlen. Röken från de klara kvällarna i april har

fastnat i jackan i tamburen. Långt från stadens ljus

Så många år har gått, men flagor lösgörs vid minsta fläkt

och blåser ut över sjön och upp mot huset där jag bodde

med mina föräldrar och min bror, i vår familj.

Diktet er en karakteristikk av sorgens virkninger og bygger ut en metafor med et bål isentrum. Sorgens karakter, ifølge diktets jeg, er ikke at bålet brenner, men at det regner.Det er altså ikke brannen eller ilden som er sorgens egenskap, men de restene som båletetterlater. Disse melder seg lenge etterpå som persepsjoner av ulik kvalitet. Det kan væresynsinntrykk av ild eller vann eller en «en mörk installation spretande / mot himlen». Ellerdet kan være lukt av røyk som har «fastnat i jackan i tamburen». Og selv om mange år ergått, melder erindringsbildene seg på som flak, «flagor», fra bålet. De blåser ut mot sjøenog opp mot huset der jeget bodde med sin bror og sine foreldre.

Diktet reflekterer over sorgens virkemåte. Hva det sørgelige består i, får vi ikke vite,bortsett fra at det knyttes til barndommens familie, og at mange år er gått. Sorgen serdermed ut til å handle om tidsvilkårene som sådan, og at det fortidige en gang for alle erforbi. Jeg leser det ikke som nostalgi, og slett ikke resignasjon, men snarere som en erkjen-nelse av at det er slik livet, tiden og historien virker. Dette er vilkårene vi som mennesker erunderlagt, og den reflekterende dikterens fokus blir derfor å erindre fortiden ved å sette ordpå de bildene som trenger seg på. I Tua Forsströms dikt er oppmerksomheten mot det somvar, derfor verken en melankolsk eller en traumatisk gjenskaping av det tilbakelagte, menen sensibel tilnærming til minnenes avtrykk i nåtidens sansende og tenkende bevissthet.

Til slutt vil jeg vende tilbake til samlingen Parkerna fra 1992. Interessant nok avsluttesden med et sitat fra Nietzsches Fröhliche Wissenschaft. Sitatet står separat på den nest sistesiden i boka, samt som siste setning i det avsluttende diktet. Sitatet lyder slik:

«I själva verket märkte vi aldrig att vi reste. Men vi kom på detta sätt så långt att vi på varje plats

trodde oss vara hemma.»

(Nietzsche 1999b, 516)7

7. Forsström opplyser i boka at sitatet er oversatt av Carl-Henning Wijkmark. Sitatet er siste setning i fragment 253,



Dette er en tanke som, i den lesningen jeg har foreslått, blir tematisert både gjennommotiver og gjennom den bildetypen jeg kaller indeksikalsk. Den som ror ut på sjøen medet mål for øye, har et framtidsperspektiv. Men samtidig er det hun finner der, også noe somligger i fortiden, og som følger med på reisen. Framtiden blir konstruert av minner omfortiden, og vice versa. I dette ligger erkjennelsen av historiens kronologiske omdreining.Slik er det siste diktet i Parkerna, som understreker denne tenkningen:

Och så är festen över.

Det börjar snöa långsamt och

underbart, så som jag minns

att det snöade över det vita

huset en gång. Vi måste returnera

allt som blev vår glädje, men inte

dess förvandlingar till bild. Och dess

förvandlingar Det snöar över skräp

och serpentiner, det snöar över

snön och några ljus i snön som yr likt

svindel. Milda dagar, ett litet

vatten: I själva verket märkte

vi aldrig att vi reste.

BIBLIOGRAFI

Ekman, Michel. 2015. Harens almanacka: Essäer om poesi och tid. Helsingfors: Schildts och

Söderströms.

Forsström, Tua. 1992. Parkerna. Stockholm: Albert Bonniers förlag.

Forsström, Tua. 2012. En kväll i oktober rodde jag ut på sjön. Stockholm: Albert Bonniers förlag.

Langås, Unni. 2002. «Orfisk inspirasjon i Gunvor Hofmos poesi». I En vei som skumrer mine bilder

frem: Om Gunvor Hofmos forfatterskap, redigert av Ole Karlsen. Oslo: Unipub forlag.

Langås, Unni. 2008. «Gravstedet i nyere nordisk lyrikk». I Stedet: Modernisme i nordisk lyrikk

2, redigert av Hadle Oftedal Andersen, Peter Stein Larsen og Louise Mønster. Helsingfors:

Institutionen för nordiska språk och nordisk litteratur, Helsingfors universitet.

Nietzsche, Friedrich. 1999a. Nachgelassene Fragmente 1888 15 [90], i Nachlaß 1887-1889: Kritische

Studienausgabe. München: Herausgegeben von Giorgio Colli und Mazzino Montinari, de

Gruyter, Neuausgabe Deutscher Taschenbuchverlag

—. 1999b. Die fröhliche Wissenschaft: Kritische Studienausgabe. München: Herausgegeben von

Giorgio Colli und Mazzino Montinari, de Gruyter, Neuausgabe Deutscher Taschenbuchverlag.

Peirce, Charles Sanders. 1940. The Philosophy of Peirce: Selected Writings. Redigert av Justus Buchler.

New York: Harcourt, Brace and Company.

«Immer zu Hause», og lyder slik: «Wir kamen aber dadurch so weit, daß wir an jeder Stelle wähnten, zu Hausezu sein.» (Nietzsche 1999b, 516.)


50 UNNI LANGÅS

Documents

Det indeksikalske bildeter en februarmorgen der det lyriske jeget ser et dyrespor i snøen og forbinder det med nattas drømmer. Ulvesporet går i rett linje og betegner envilje til